Hva er Hedendom?

Etter som det er mange i dag som har en del forestillinger rundt begrepet hedendom som ikke stemmer, og fordi det er mange som er usikre på hva den tradisjonelle nordiske hedendom egentlig innebærer, kan det være nødvendig å skrive litt om dette her.

Det er tvilsomt at begrepet hedning ble brukt så mye i førkristen tid. Så lenge landet ikke var påvirket av kristendom, var det heller ikke noe behov for å bruke en spesiell betegnelse til utskillelse fra den. Det holdt at man refererte til religionen som ”seden” eller ”tradisjonen”. Alt av tradisjoner og skikker var knyttet sammen til selve religionen, dvs. tradisjonen, og det var ikke noe spesifikt skille mellom religiøse på den ene siden, og det verdslige på den andre; tvert i mot så var hele samfunnet bundet tett sammen med religionen, og var noe som var en fast og naturlig del av alle sider ved folks liv. Den gjengse oppfatningen vi hadde av religion på den tiden, var imidlertid vesentlig forskjellig fra den gjengse oppfatning av religion som vi har i dag.

Hedendommen er i motsetning til dagens store religioner ikke dogmatisk, men pragmatisk. Vi har ingen påbud eller forbud. Vi har ingen bombastiske doktriner. Og ikke noe brennende helvete vi kommer til om vi ikke overholder eventuelle doktriner. Vi har imidlertid noen rettesnorer med henblikk på forskjellige aspekter ved livet og tilværelsen. Men disse rettesnorene er ikke bud men råd. Noen av disse rådene finner vi i det kjente kvadet Hávamál, som betyr ”den høyes tale/kvad”, og som tradisjonelt regnes for å ha selveste Oðinn som opphavsmann. Andre råd finner vi spredt rundt i andre kvad, men også i den øvrige norrøne litteraturen, slik som i sagaene. Dette er råd som er ment å være til gagn for dem som følger rådene, samt betraktninger til ettertanke fra hverdagslivets større og mindre problemstillinger. Det er ikke meningen man skal etterleve disse rådene, og at man er fordømt til evig fortapelse om man ikke gjør det. Det er kun kloke anbefalinger som advarer folk mot å ta valg som senere i livet kan slå tilbake på dem selv, og/eller som kan gjøre livet som helhet dårlig. Hávamál deles gjerne opp tre bolker, og tar vi for oss den bolken som kalles Loddfáfnismál, så retter den seg mot mannen, og hvordan han kan te seg i forskjellige situasjoner, til gagn for han selv, hans familie og hans øvrige omgivelser. Loddfáfnír, som denne delen av diktet er tilviet, er nemlig ikke en bestemt person, men en typebetegnelse på mannen i sin alminnelighet, og betyr ”en som favner en lubben kvinne / en kvinnefavner”. Loddfáfnismál er tilegnet det mannlige kjønn - og da spesielt den etablerte familiemann - , og gir mannen gode råd å bære med seg i livet, noe som også understrekes av de enkelte strofenes inngangsbudskap; ”Jeg rår deg Loddfáfnir, og ta til deg mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker”. Hávamáls avslutningsstrofe er også verdt å merke seg: ”Nå er den høyes tale kvedet i den høyes hall, til gagn for menneskesønner, til ugagn for jotunsønner; hell for den som kvad! hell for den som kan! nyt dem nå de som lærte! hell for dem som lyttet!” Noen av kvadets budskaper ikke er like relevant i dag som det var for tusen år siden, men likevel er hovedbolken av dem like aktuell i dag som de var den gang. Hávamál er altså en ansamling av råd og veiledninger til bruk i hverdagen, råd tuftet på erfaring og visdom, og de er således ingen påbud som man må etterleve under trussel om skjærsild eller lignende. Et sentralt aspekt i den hedenske anskuelsen som helhet er at vi alle må ta ansvar for våre egne valg, og at man høster som man sår.

Å ta opp igjen hedendommen handler om å finne tilbake til en tradisjon og en mentalitet som lenge har vært bortglemt og undertrykt, men som det likevel er spor av i folket og i folketradisjonene, og som har overlevd opp til i dag. Noen steder og noen folk har mer enn andre steder og andre folk når det gjelder disse kulturelle hedenske overlevningene. Men alle steder og alle folk har likevel deler av disse overlevningene i seg. Ikke bare av praktiske tradisjoner og folkeminne, men også ved mentalitet og væremåte. Nærhet til naturen er en viktig faktor for oss hedninger. Det å kunne verdsette og ha lyst til å ta vare på naturen i dens ubesudlede stand. Det å ferdes i naturen, oppleve den og å kunne verdsette dette. Enten det er en fisketur, en jakttur eller simpelthen en helt vanlig fottur uten noe egentlig mål og mening. Å verdsette naturen gjør også at man kommer nærmere sin egen menneskelige natur, og man reflekterer gjerne over ting som man ellers ikke tenker over. Nærhet til naturen er sunt og strykende både for kropp og sjel.

Man hadde en mer naturbasert anskuelse i hedensk tid, og livene til folk var således ikke gjennomsyret av kontrollerende doktriner og kvasi-moral. Tar vi for eksempel våre forfedres forhold til seksualitet, så finner vi at bluferdighet ikke akkurat var noe utbredt fenomen. Seksualitet ble ikke på noen måter ansett for å være noe tabu og vederstyggelig som skulle gjemmes bort og ikke prates om. Det var ikke det at man hadde noe overdrevet behov for å fremheve den, men man hadde altså heller ikke noe behov for å gjøre det motsatte. Seksualitet og fruktbarhet ble med andre ord sett på som det det egentlig er; nemlig noe som er helt naturlig. Gode eksempler på dette har vi fra kildeskrifter som Völsa þáttr og Bósa saga. Og vi hadde hatt langt flere av dem om alle hadde sluppet gjennom sensur-mølla da sagaene ble nedskrevet i kristen tid.

Å blote (at blóta) hadde for våre forfedre stor betydning, og det var selve blotet som var avgjørende for om man fulgte tradisjonene eller ikke; det sakrale festmåltidet viet gudene og forfedrene. Hovedformålet var å takke naturmaktene for det de hadde gitt, samt å styrke bandene til de åndelige makter og tidligere generasjoner, ja til den kulturelle tradisjonen som helhet. I dag er det lett for noen uopplyste å tenke seg at disse blotene var ispedd en rekke bisarre ritualer og seremonier og der man lå nesegruse foran en gudestøtte. Slik var det ikke. Blotmåltidene ble holdt i høvdingens og storbondens stue eller hov, etter at blotdyret først hadde blitt slaktet og tilberedt på rituell måte, og ble innledet høytidelig ved at man skålte for guder og forfedre, og deretter ble blotmaten med drikke inntatt i lystig lag. Et hov trengte altså ikke å være en atskilt bygning fra det som var storbondens stue, for ofte fungerte storstuen som et hov ved høytidelige anledninger, og hadde gjerne et siderom der gudene sto. Blotmåltidene kunne også inntas utendørs, i nærvær av gudestøtter eller andre helligdommer.

Blotet blir i dag ofte fremstilt som om det var noe man gjorde spesifikt for å be om hjelp fra gudsmaktene, men det er kun en liten del av sannheten. Å legge all sin skjebne i gudenes hender var ikke noe som var gjengs for det hedenske mennesket. Blotene var først og fremst takkofre og kontinuerlige ritualer som fulgte årets gang. Den gjennomgående innstilling for det hedenske mennesket var at man trodde på egen makt og styrke, eller "trúa á mátt sínn ok megin" som det blir uttrykt i den norrøne litteraturen. Man trodde først og fremst på seg selv. Å legge sin skjebne helt og holdent i gudenes hender var derfor ikke noe våre forfedre bega seg inn på, selv om påkallelsesoffer selvsagt også gjorde seg gjeldene. Våre forfedre forsto at alt til syvende og sist avhenger av ens egne prestasjoner her i livet. Likevel gjorde man veldig lurt i å respektere og å holde seg inne med gudene; det hadde rett og slett med å respektere sin kultur, sine tradisjoner, sine forfedre og sitt eget opphav. Og gjorde man ikke det, ja da kunne det fort føre til ulykke.

Å gjøre om for eksempel en julemiddag til et blotmåltid er egentlig ikke så veldig vanskelig. I dag slakter de fleste av oss ikke maten selv, men kjøper den på butikken, så det er jo klart at det da blir noe annerledes. Men siden hedendommen er pragmatisk og vet å utvikle seg i takt med tiden, så bør ikke dette være noen hindring fra å avholde en litt annerledes form for blot. Man kan fremdeles skåle til gudenes og forfedrenes ære, og man kan fremdeles utføre de andre seremonielle riter rundt blotmåltidet uten nevneverdige problemer.

Hva offerprestene angår, og hvilke titler disse hadde, så kan jeg opplyse at betegnelsen ”goði”(gode) ikke var en allmenn betegnelse på hedenske prester. Det var en betegnelse som oppsto eksklusivt på Island som følge av denne fristatens inndeling i såkalte ”goðorð” ettersom øya ble bebygget, og dette var også tittelen på godenes embete. Når de forskjellige inndelte områder ble kalt for goðorð, så var dette fordi de statlige og politiske innretningene i samfunnet var uløselig knyttet til de religiøse tradisjonene. Begrepet goðorð betyr nemlig ”gude-ord”, og skulle altså understreke godens gudgitte tilhørighet til, og myndighet over, de landområder han rådde for. Øverste leder og høvding for et goðorð ord fikk følgelig betegnelsen gode. Senere i moderne tid har altså den misforståelsen bredt om seg at gode er den eneste riktige betegnelsen på en offerprest, mens denne betegnelsen altså kun er et resultat av Islands maktinndeling under vikingtiden.

I Norge hadde vi ikke goder. Her hadde vi konger, jarler og herser. Sistnevnte er betegnelsen på de høvdinger som kom nest etter jarlene i rang. Både kongene, jarlene og hersene kunne opptre som offerprester (og i hedensk tid var det vel unormalt at de ikke gjorde det). Det var imidlertid ikke bare disse som hadde anledning til å blote. Det var noe alle med den nødvendige kunnskap om hvordan man skulle blote kunne gjøre. Men det var jo høvdingene og storbøndene som uansett forrettet de mer større og offentlige blotene. ”Høvding” (höfðingi) var for øvrig en fellesbetegnelse på ledere av hvilken som helst rang. Så hva ble en hedensk prest kalt på generell basis? Jo, han ble kalt for blótmaðr. Altså ”offermann”. Så enkelt var det. Parallellen og det mulige etymologiske slektskap finner man i romernes betegnelse på sine prester, nemlig ”flâmen”. Lengre tilbake i tid var det imidlertid mer vanlig at en nordisk hedensk prest gikk under tittelen ”Þul”.

De hedenske høytidene tar hovedsaklig utgangspunkt i solens og årstidenes gang, og solens avgjørende betydning for liv på denne planeten. Man feiret sommersolverv, vintersolverv, første vinterdag, første sommerdag osv.

Gudestøtter/bilder hadde man fordi man skulle ha synlige symboler på gudene som folk kunne forholde seg til, altså som gudene var tilviet, og det var ikke fordi man trodde at trestøttene/bildene og steinstøttene/bildene hadde noen kraft i seg selv, slik noen uopplyste gjerne fremstiller det som i dag.

For våre forfedre var det viktig at familien og ætten var sunne, friske og sterke. Derfor hadde man tradisjonen med å legge vanskapte barn ut i naturen; i skogen, i en steinur eller på en myr. Dette ble gjort av kjærlighet og ikke av forrakt; man ville nemlig ikke at barnet skulle vokse opp uten å kunne utvikle seg som andre barn, og i tillegg være hemmet på så mange av livets områder. Man ville rett og slett ikke baret så vondt. Om noen senere i løpet av livet ble funksjonshemmet ved skade, så var man imidlertid opptatt av å hjelpe disse. Det var ikke bare vanskapte barn som ble lagt ut, men også barn som var uønskede av andre årsaker, slik som at det ville blitt for vanskelig for familien med en til munn å mette. Det pragmatiske og praktiske aspektet gjorde seg altså også gjeldene her. I dag er det sikkert mange abortmotstandere som er opptatt av vår folkeætts overlevelse som vil reagere på denne tradisjonen og kalle utlegging av barn for mord. Det var imidlertid hverken abort eller mord. Barnet ble båret fram på naturlig vis i respekt for naturen og det naturen gir, og deretter satt ut for at naturen selv skulle ta barnet tilbake. Og de andre hedenske folk i Europa gjorde det samme som oss. Det betyr ikke at vi skal gjøre nøyaktig det samme i dag, men det det er jo egentlig lite humant å la et vanskapt eller et svakt og sykelig barn vokse opp i mental og/eller fysisk smerte og lidelse, og som samtidig måtte se på alt det andre kan gjøre men som de selv ikke kan.

Det er noen som tror at gudene har vært mennesker og ingenting annet, og at mytologien er forvanskninger av historiske hendelser. Andre igjen tror at gudene kun er personifiseringer av naturkrefter, planeter og lignende. Jeg avviser begge disse forestillingene, for jeg mener at svarene er å finne i begge versjoner. Noen tror også gudene har vært romvesener, men dette er uansett ikke noe jeg skal beskjeftige meg videre med her.

Uten tvil kan mye av den hedenske mytologien forklares med personifiseringer av naturkrefter og naturelementer. For eksempel i myten om Freyr og Gerðr. Denne myten som er overlevert i kvadet Skírnismál, er en kjærlighetshistorie. Men selv om myten beskriver guder med åpenbare menneskelige følelser gjøremål, så handler den i realiteten om solens livsviktige funksjon for grøde og fruktbarhet. Gerðr er av jotunætt, og den golde marken som ligger uvirksom uten solskinn, betegner henne. Freyr er frøet som skal såes i denne golde marken. Lunden Barri der kjærlighetsparet skal møtes er ensbetydende med det fruktbare kornlandet. Freyrs tjener Skírnir, som hjelper han med å beile til Gerðr, er solskinnet som hjelper frøet med å spire i denne marken. Uten solen er det nemlig intet liv, hverken for mennesker, planter eller dyr.

Våre forfedre satte altså navn på, og menneskeligjorde, naturkrefter og naturelementer som de brukte i sin mytologi, slik som i ovenfor nevnte dikt. De kunne selvsagt også laget et kvad der alt beskrives rett fram uten metaforer; at solen gjør at frøet i marken spirer til korn for menneskene. Men hadde de gjort det så ville plutselig all interesse vært borte, og kvadet ville ha vært fullstendig verdiløst. Historien om Freyr og Gerðr er diktekunst på sitt ypperste; man har gjort naturens aspekter til en levende fortelling der alle bestanddeler er i overført betydning. Og tilhørerne/leserne skal selv finne ut av hvilken betydning kvadet har, og hva slags elementer som skjuler seg bak hvert av navnene. Det er nordisk diktekunst på sitt ypperste!

Metaforene finner vi også i stort monn i eddakvadet Rígsþula, der guden Heimdallr under en reise oppsøker tre forskjellige gårder der han overnattet med gårdenes ektepar. Det yngste og lyseste paret var de som (med Heimdallrs hjelp) fikk de mest fremstående og velutviklede barna. Hva dette diktet i realiteten handler om, er forskjellene mellom det hedenske samfunnets tre stender/samfunnsklasser, samt forskjellen mellom forskjellige folkeætter og hvorav den folkeætten vi tilhører kalles ”Jarls ætt”.

Og slik er det også med mange av de andre mytene; de er metaforer for naturkrefter/elementer, men de er også metaforer for faktiske historiske hendelser i menneskenes utvikling.

Det har dessverre i betydelig grad blitt tegnet et feilaktig bilde av våre forfedre som noen slags primitive overtroiske villmenn som ikke ble siviliserte før de ble kristne. Sannheten er imidlertid at vitenskap var noe som ble høyt verdsatt i det hedenske samfunnet. Vitenskapen ble innrullert i mytologien som en naturlig bestanddel av religionen/tradisjonen. Vår religion har alltid vært den samme, men har kunnet utvikle seg i samsvar med at menneskene har utviklet seg, nettopp pga. at vår religion ikke er nødt til å etterleve dogmer og påbud. Vitenskap - og i særdeleshet naturvitenskap - var noe som var høyt ansett i det hedenske samfunnet. Og tar vi i betraktning den personifiseringen av naturelementer som jeg har gjengitt ovenfor, så kan man med selvsyn se at vitenskapen, (og dens metaforiske overlevering) spilte en stor rolle hos våre forfedre, ja det var faktisk noe som var en uløselig del av livsanskuelsen.

Det er noen i dag som tror at Hedendom kan blandes med nyere ideologier, og religioner. Det kan man selvsagt gjøre, men da er det plutselig ikke hedendom lengre. Hedendom i sin opprinnelige rene form, kan ikke blandes med moderne ideologier utenat den mister sin helhet og blir ødelagt. Den kan følgelig heller ikke blandes med satanisme, nazisme eller fascisme. Like lite som den kan blandes med jødedom. Under infiltrasjonstiden, da kristendommen gjorde sine fremstøt her i Norden, var det imidlertid noen som trodde at kristendom kunne blandes med deres tradisjonelle religion. Men de om trodde det fikk da også etter hvert oppdage at dette medførte en rekke problemer, og at kristendommen i seg selv ikke tillater en slik blanding, Politiske ideologier må holdes atskilte fra religionen, og hedendommen i seg selv er faktisk den eneste ideologien vi behøver. Vi må selvsagt tilføye en del faktorer for å få den i samsvar med tiden vi lever i, men poenget er at hedendommen aldri kan tilføyes noen nye doktriner.

Jeg vil tillate meg å kritisere de som bevisst fortolker våre gamle kilder på en måte som vil være best i overensstemmelse med deres egne personlige meninger. All forskning skal gjøres objektivt og med et sannhetssøkende formål. Formålet skal ikke være at man skal overse eller forandre på ting man ikke liker eller ikke forstår. Isteden skal man prøve å finne ut hvorfor det var sånn. Og gjør man det, så vil man i de fleste tilfeller finne ut at det hadde sine forståelige grunner.

I visse kretser prates det veldig mye om å bevare vår tusenårige kristne kulturarv. Det som er verdt å merke seg i den anledning, er at vi har en betydelig lengre kulturarv som ikke er kristen, og som også var stamfaren til mange av kulturelementene som utviklet seg i kristen tid. Uten den nordiske hedenske kulturarven ville det derfor ikke vært noen nordisk kristen kulturarv. Bibelen og jødisk-kristne skikker satte riktignok dagsorden etter hedendommens sammenbrudd, men uten den hedenske kulturarven som et bærende samfunnsfundament for menneskene, ville hele prosjektet med innføring av kristendom falt på steingrunn. Den nye lære var nødt til å tilpasse seg på flere områder for at infiltrasjonen skulle gå lettere. Det er da også verdt å minne på at julefeiring og en rekke andre av våre tradisjoner har et hedensk opphav.

Selv er jeg av den oppfatning at kristne som er opptatt av å verne om folk og fedreland, og som markerer seg mot innvandring, i realiteten er mer hedninger enn de er kristne. Kristendommen er som vi vet en universell religion, og der budskapet skal forkynnes til alle verdens folk. Det samme gjelder islam. Men slik er det ikke med vår tradisjonelle religion. Vår religion driver ikke noen organisert misjon blant andre folkestammer, men holder seg for det meste til sitt eget folk. Da vikinger fra Norden dannet Rus-riket, prøvde ikke de å presse sine egne tradisjoner på slaverne. Slaverne hadde sine egne hedenske tradisjoner, men som likevel hadde sterke likhetstrekk med våre. De nordiske innflytterne lot slaverne ha sine skikker i fred, og selv fortsatte de en stund å holde på nordiske skikker og å bruke nordiske navn på gudene, helt til de til slutt ble assimilert i slavernes kultur. Oðinn skiftet da navn til sitt slaviske motstykke Svarog, og Þórr (Tor) skiftet navn til Perun. Vikingene drev imidlertid også agitasjon for hedendommen i de områdene de slo seg ned i ute i Europa. Noe som for øvrig er veldig forståelig ettersom det var den store religionskampen mellom hedendom og kristendom som utspilte seg på den tiden. På Irland for eksempel, forlot mange kristendommen, ble hedninger, og gikk over i nordboernes rekker.

En sann bibeltro kristen vil ikke bry seg om etnisitet eller kulturelle forskjeller, men vil heller fokusere på kun det religiøse i sin kamp. Men den kristne som bærer på forkjærlighet for eget land og folk kan likevel aldri bli kvitt sine personlige overbevisninger bare på grunn av doktrinene i en gammel bok. Derfor er det hovedsaklig ikke-kristne faktorer som har spilt inn på kristnes identitære overbevisninger.

Det er ikke sånn at man må legge om livene sine totalt for å bli en del av vår opprinnelige religion. Dette er mer en personlig prosess der man må ta tiden til hjelp, og som ikke behøver å tilsi at man skal tilhøre noe bestemt ”miljø”, eller at man er nødt i å inneha et slags fiendskap mot kristendommen. Men hvis noe av det første man kan gjøre er å oppgi å ta hensyn til de kristne doktriner, ja da har man i realiteten lagt et godt grunnlag for en videre utvikling.

En omvendelse til hedendommen vil ikke gå over natten. Man kan alltids gå igjennom en slags symbolsk seremoni, men den egentlige omvendelsen er en mye lengre indre prosess.

Gisle Larsen, Haustmánaðr, 16. september 2008.

PS: En utvidet innføring i Hedendom er under utarbeidelse, og vil med tider og stunder bli utgitt i bokform.